Sett og hørt

Veteranfly på vingene har de siste årene blitt mer og mer vanlig her til lands. Ikke minst takket være entusiaster som ofrer tid, penger og av og til familie for å holde sine flyvende legender i luften. Men ikke alle veteraner er i stand til å pløye himmelrommet. Da kan teknologien og et kreativt sinn fikse litt på det. Bildet over er ikke annet enn juks. Spitfiren står til vanlig på en sokkel utenfor porten til Luftforsvarets område ved Kjevik flyplass i Kristiansand. Det er omkranset av trær. Catalinaen i bakgrunnen er ekte nok, og flyr på mange flyshow verden over. Jeg fotograferte det under den første 100-årsmarkeringen for Norsk militær luftmakt på Kjevik 12. mai. Piloten i cockpit er klippet ut av et annet bilde. Det hele kokt sammen til et spennende bilde. Så hvordan gjorde jeg det? Først tok jeg bildet av spitfiren og markerte rundt flyet. En tidkrevende prosess hvis ting skal se ekte ut. Deretter "klippet" jeg det ut og limte det inn i en helt ny ramme. Ne

Gamle gutter husker sikkert guttebøkene gamle onkler hadde i hyllene. Ikke minst serien om Biggles. Den engelske, flygende helten mange av oss drømte å gå i fotsporene til. Slik ble det ikke for meg, ei heller for mange andre av mine samtidige. Men på lørdag kunne vi i det minste leve noen timer i drømmeland, der vi stod og kikket på drevne piloter presset sine fly gjennom akrobatiske øvelser der oppe i himmelrommet over kjevik i forbindelse med at luftforsvaret feirer Norsk Militær Luftfart 100 år. Major Eskil Amdal i sin spesiallakkerte F16 satte kronen på flyshowverket. Det er flott å vite at også Norge har flyhelter. Amdal var ikke alene. Pilotene i Harvardene, Spitfirene, Tiger Mothene og alle de andre flyene viste publikum at de har bred erfaring i å håndtere maskinene sine. At det skjedde i sikre former er heller ikke noen bakdel.  I tillegg til de fine oppvisningene, var nok formasjonsflyvingen med Spitfires og Vampires noen av de sentrale høydepunktene. Det er n

Alt er stort "over there", har vi fått høre i alle år. Ikke uten grunn. Det meste er mer enn ett nummer større enn det vi finner her til lands. Og godt er det, for når du kjører langs landveien vandrer blikket ustanselig rundt. Det er rett og slett ikke mulig å se seg mett på dette landet i vest, som har trollbundet oss siden barneårene. Landet der cowboyer og indianere levde det tøffe, forlokkende livet ute i villmarka. For at folk ikke skal kjøre seg helt vill har myndighetene også klart det mesterstykket å lage skilter som står i stil til både veibredder og biler (amerikanske). De er rett og slett vanskelige å IKKE få øye på. Ikke alle fester seg til minnet sånn uten videre. Men iblant dukker det opp skilt som absolutt er verdt et blikk eller to ekstra. I Nevada står det et slikt skilt. Mest av alt likner det på et reklameskilt for medikamenter som skal hjelpe på søvnmangel. Det er det ikke. Dette er et sted i den knusktørre og svært varme delen av Nevada. Jeg lar le

Nei, du leser ikke feil. Jeg bruker man med vilje her. Grunnen skal jeg straks komme til. Vi journalister bruker det ulne og helt unødvendige man som om det gjelder livet, både i tale og skriftspråk. En desksjef sa en gang for lenge siden til meg: Kutt ut det derre man for faen!!! Rettere sagt, han brølte dette til meg. Grunnen var naturligvis måten jeg ordla meg på i teksten. Jeg ville framstå som seriøs og slengte om meg med man ditt og man datt. Siden har jeg knapt tatt ordet i min munn. Langt mindre i skriftlige tekster. Det er rett og slett unødvendig. I det norske språket har vi utmerkede alternativer som dem, de, deres, han, hun, vi, oss, jeg, deg, seg med mer. Kutt ut man til fordel for de nevnte ord. Teksten blir direkte og interessant. Dessuten slipper vi å lure på hvem omtalen egentlig gjelder. Jeg har kommet over tekster der journalisten har klart å dytte inn ordet man opptil fire ganger i én enkelt setning. Dette vitner om fattig språk og dårlig språkforståelse. Så

Sett og hørt: De store utfordringene : - Jeg er så liten, og verden så stor (original: Min båt er så liten og havet så stort) Dette er en lett omskriving av en gammel søndag...

- Jeg er så liten, og verden så stor (original: Min båt er så liten og havet så stort) Dette er en lett omskriving av en gammel søndagsskoletekst som så dagens lys i 1870-årene. Jeg er ikke spesielt interessert i søndagsskolesanger. Men etter å ha passert det som de yngre lettvint kaller - livets middagshøyde - kan jeg vel innrømme såpass at det ble mye pugging av salmer i barneskolen i hine hårde dager. Personlig synes jeg denne omskrivingen passer utmerket til situasjonen jeg befinner meg i, siden dette er første gangen jeg tar steget ut i den elektroniske verden med egen blogg. Jeg er liten og verden er stor. Hva skal en frilansjournalist og fotograf med blogg? Spørmålet har jeg stilt meg mange ganger. Men først etter å ha sett kolleger boltre seg på egne sider, forstår jeg viktigheten av å vise verden (den store) at jeg (den lille) faktisk er til. Bildet til saken er derfor ikke tilfeldig valgt. Det viser mitt aller første møte med Grand Canyon. Et bilde som illustrerer